Anmeldelser av "Innsirkling"
Det er så knaldhamrende velskrevet, at menneskeportrætterne løftes op til et nyt litterært niveau. Det er en god historie i sig selv og kunst i særdeleshed.
I modsætning til problemerne med at skaffe Innsirkling, fremstår romanens verden anderledes tilgængelig, ressonansen er hørbar fra den skandinaviske modernisme, hvor det er rummet mellem det indre og det udsagte, de smertelige relationer, den mellemmenneskelige kommunikation, der undersøges. Fx: Ingmar Bergman og Peer Hultberg.
Tiller er en kritikeryndling fra før, og med denne leseropplevelsen skjønner man hvorfor; fortellingene er så fortettet rundt livets dybde at en sitter rystet tilbake i stolen. Ikke fordi det man leser om er grusomt eller grensesprengende, men fordi det er så sant og så knakende godt skrevet.
Innsirkling ble for meg en av disse helt spesielle romanene som ga meg den sjeldne følelsen av virkelig å lese noe nytt og annerledes. Noe som aldri tidligere har blitt fortalt akkurat på denne måten om noe så stort og tett på at vi ikke klarer å se det, og som har ventet på en forfatter av Tillers kaliber.
"(...)skriver med en sjelden glød og har et sylskarpt blikk for mellommenneskelige konflikter. Sosialrealistisk detaljert, men språklig alltid lettflytende. Få andre forfattere kan få en krangel til å fremstå like troverdig og brennende og med et slikt raseri. Tiller drar situasjonene ofte til bristepunktet, ikke sjelden med et element av humor."
"Tiller får meg til å tro, til å føle og til å mene. Han viser fram levende liv og verkende frykt som få andre kan."
Det er et intenst driv i Tillers diktning. Små, ofte gjenkjennelige scener som kunne vært fra alles liv, blir stor dramatikk under hans penn. Er det hverdagsliv han skriver om, eller er figurene hans faktisk på bristepunktet, spør man seg underveis. Å gjøre det med en så tilsynelatende enkel og tilforlatelig måte, vitner om et betydelig fortellertalent.
- Dette er ein svært vellykka roman. Personleg ønskjer eg meg ein oppfølgjar der hovudpersonen får fortelje sin versjon. Det kan bli sterke saker.
Tillers mesterskap ligger i skildringen av hverdagens psykologiske krigføring: I hvordan barn og foreldre, venn og venn, ikke klarer å la være å skade hverandre med ord, selv om de irriterer seg med konstant dårlig samvittighet – nærmest med selvforakt.
tekst av Espen Stueland
"En psykologisk mester"
"Tiller nærmer seg noe virkelig stort"
"Når jeg leser Tiller gripes jeg av en fryd bare svært intense romaner klarer å få fram. Tiller er en psykologisk mester. Han kan for eksempel beskrive hvordan mennesker, presset inn i et desperat hjørne, begynner å såre hverandre uten å ville det. Han får fram hvor lynraskt stemninger snur, følelsen av overtak mister brått grunnen under beina, avmakten tar dem i besittelse, inntil det på ny snur, like raskt. Under lesningen av bokas første del tok jeg meg flere ganger i å tenke at det knapt fins forfattere i Norge i dag som greier å fylle den enkelte bokside med mer smertefull sensibilitet. (...) Midt i all denne smerten er det også mye skjønnhet (...)
" (...)Innsirkling har mange slike uhyre sterke øyeblikk."
tekst av Anne Farsethås.
"Carl Frode Tiller viderefører og utfordrer norsk romanrealisme med et fortellertalent få i hans generasjon kan måle seg med."
"Innsirkling holder den samme høye kvalitet som de to første"
"For de fleste forfattere er det hardt nok arbeid å prøve å skape troverdige nok skikkelser, gjenkjennelige nok miljøer og gode nok dialoger til at folk er villige til å legge av seg skepsisen, tre inn i fiksjonen og si: Dette tror jeg på. Tiller har derimot et helt usedvanlig øre for alt dette som utgjør realismens vesen og kan tilsynelatende uanstrengt mane frem et helt persongalleri der hver har denne ubestemmelige kvalitet av å fremstå som en person med dybde og fylde - om vi aldri så mye vet at han er skapt av trykksverte."
" (...) ser frem til resten av et forfatterskap som tegner til å bli det beste som har skjedd norsk realisme på svært lenge."
"Carl Frode Tillers tredje roman er storslått og like smertelig smart som de to foregående, men nå med en annerledes fortellerteknisk vri. (...)Allerede ved debutromanen Skråninga så vi konturene av et stort og spennende forfatterskap, og med årets roman rykker han rett opp i eliten av norske og nordiske forfattere."
...hans beskrivelse av ensomhet og mellommenneskelige kriser er suveren.
På et psykologisk-realistisk nivå skriver Tiller uansett helt suverent om ensomhet og mellommenneskelig misère. Få kan som han vise frem kommunikasjon som slår knute på seg, samtaler som vaser seg inn i misforståelser det er umulig å komme ut av, og møter mellom to som egentlig vil hverandre godt, men gjør det motsatte.
Historien er merkelig spennende, og enda den ytre handlingen strengt tatt foregår over et spenn på noen uker, får vi rullet opp et par generasjoner nordtrøndere på en svært mye mer elegant måte enn den klassiske familiekrøniken. Tiller er sparsom med forklaringene og det finnes med hånden på hjertet ikke en overflødig opplysning. Noen delvise gjentagelser er det, men de bidrar så godt til å stramme trådene at de bekrefter forfatterens overlegne kontroll på stoffet